Søm, 15. – 19. juli 2009
Skrevet av Kristina Dvergsdal
Av og til må man kunne skryte litt. I hvert fall har jeg tenkt å benytte denne anledningen til å skryte litt av Via Vitae; for maken til kjekk gjeng, som att på til kan synge, skal du lete lenge etter.
Samlingen på Søm var spesiell på mange måter. For det første: Vi var maaange. Det var vel ny oppmøterekord. I tillegg var mange av de som møtte opp nye. Via Vitae har frem til nå aldri opplevd å få så mange nye på en gang. Riktignok har det jevnt og trutt kommet nye medlemmer til koret, men en slik økning som denne vi har hatt dette semesteret er noe ganske annet. Likevel vil i hvert fall jeg påstå at samlingen i Søm kirke ikke kunne vært mer vellykket. Vi tok utfordringen på strak armer og gjorde alt som før; bare større og bedre.
Personlig ankom jeg ganske sent på onsdagen. Koret var i full gang med å øve, og det var tydelig at stemningen var satt fra første stund. I tillegg må det sies at koret denne gangen var spesielt heldig med omgivelsene. Et fantastisk vakkert kirkerom med matchende fantastisk akustikk og hyggelige ansatte var en god ramme for hele samlingen. Dessuten fikk vi ny publikumsrekord på konsert uten samarbeidskor.
Det eneste som ikke var så bra med denne samlingen var at vi opplevde å bli ranet. Noen tenåringsgutter spankulerte rett inn i kirken og ned i ungdomslokalene der vi sov. Alvilde løp etter dem (og ropte: HALLO!), men de fikk likevel med seg en veske. Når resten av Via Vitae skjønte hva som hadde skjedd gikk vi raskt over i detektiv-modus. Selv om dette selvfølgelig var en utrolig kjedelig sak som gjorde oss både opprørte og sinte må jeg smile litt når jeg tenker på Alvildes: HALLO! – Og andre interessante etterforskningstaktikker og sanking av bevismateriale. De gutta skulle tas!
Når vi ikke drev med etterforskning gjorde vi det vi gjør best: Vi øvde. Vi øvde 6-7 timer torsdag og fredag, en god del fram til konserten på lørdag og en økt før gudstjenesten på søndag. Øvelsene bar for det meste preg av høy energi, konsentrasjon og musikalsk kvalitet. De nye smeltet rett inn i korklangen og ga oss samtidig påfyll. Det var utrolig moro å ha muligheten til så store dynamiske forskjeller, synge opptil 12-stemt (ny sang i korets repertoar: Det hev ei rose sprunge) og slippe å bli utslitt av å ofte være en eller to på hver stemme.
Jeg tør påstå at alle som var på konserten på lørdag sto igjen med følelsen av at vi hadde en heidundranes bra konsert. Vi beviste at vi mestrer alt fra å spre oss over hele kirkerommet (uten å stå med noen som synger samme stemme), synge ulike sjangere, synge så unisont at vi hørtes ut som en person, synge nye sanger, synge gamle sanger, synge så svakt at man bare så vidt oppfatter det, bevege oss på en morsom og fengende måte og synge så det gjallet i veggene. Samtidig vil jeg si at det sosiale “nivået” i koret er vel så verdt å juble over. Det er ingen selvfølge at over 20 ungdommer/ unge voksne som bor tett sammen og jobber hardt skal ha masse moro. Og vi hadde det jammen moro. Det var vanskelig å legge seg om kveldene fordi vi hadde det så utrolig hyggelig. Adrenalinkikket etter konserten fikk frie tøyler noe som resulterte i at vi både brøt lydmuren hos onkelen til Lisa (vi skulle synge litt i anledning hans 40-års dag) og at 16 av korets medlemmer fikk plass i en Toyota Yarris… Og det skal sies: Den bilen er liten.
Etter fem år fortsetter Via Vitae å utvikle seg. Samtidig holder vi fast på mye av det som alltid har vært bra. God stemning, god humor, god musikk og kanskje aller mest: Mennesker som vil ha det godt sammen. Ellers tror jeg ikke noe av det andre hadde vært mulig.
Takk for en fantastisk samling i Søm!
