Bergen 4. – 6. februar 2011

Skrevet av Johannes Kvangarsnes

God dag og takk for sist.

Jeg tror jeg kunne laget en ganske så god, innholdsrik og spennende liste over ting jeg setter ufattelig stor pris på når det gjelder Via Vitae. En av disse punktene ville vært det siste kvarteret rett før konserten begynner. Det er en eksepsjonell følelse av fellesskap som oppstår der og da, frembrakt av at vi alle virkelig gleder oss til konsert og av vår herlige dirigent Lars Kristiane sine ord om at nå skal vi kose oss med musikken og enkelt og greit ha det godt. Det fungerer så bra og er så lett å ta med seg når en går ut i kirkerommet.

Så blir det stille og da har musikken allerede begynt. For musikken er allerede i forventningen av det som skal komme, og den befinner seg ikke bare i programmet men også i hodene våre, i magen og brystet, i alle ulike kroppsdeler hvor en føler sånt og i blikkene vi sender hverandre når vi går ut og stiller opp.

Jeg har hatt en tendens med å dukke opp sent på øvelsen som starter fredag. Dette skulle ikke skje denne gang tenkte jeg når jeg bestilte flybillett i god tid rett over nytt år. Men nei, det var da også tilfellet denne gang. En kombinasjon av defrosting av vingene, at jeg selv bommet på flyavgang med en time da jeg bestilte i god tid (det kan jeg ta skylden for) og at kofferten min til slutt dukket opp fra bagasjebåndet fra Stavanger (jeg reiste da fra Oslo) og jeg skred inn til øvelse over tre timer senere enn planlagt. Nok selvransakelse.

Aprikos det å skride inn, Slettebakken kirke var virkelig et syn. Noen ganger fikk jeg følelsen at jeg risikerte å falle oppover. Det er vanskelig å erindre hvordan det taket så ut i hodet mitt, men jeg husker følelsen.

Men det var en flott kirke, om en kanskje bittelitt vanskelig å synge i. Jeg opplevde at det var godt og enkelt å lage lyd og synge samlet, men når vi stod spredt rundt i rommet kunne det være vanskeligere enn vanlig å lytte. Men jeg tror vi gjorde det veldig godt.

Jeg hopper litt hit og dit i dette reisebrevet. Det får så være. I Via Vitae gjør vi jo mye kjekt. Det blir fort kjekt fordi vi gjør det sammen, og når vi er sammen så er vi en såkalt himla bra gjeng. Det er utrolig kjekt å synge de sangene en sunget sin stemme alene sammen med andre, å kombinere til harmoni og spenning. Jeg har ikke så mye musikkteoretisk innsikt (som kanskje jeg burde hatt) så overgangen fra lesbart noteplan til hørbart toneplan er alltid storartet for meg.

Og så er det himla kjekt det å prøve ut ting og jobbe med musikalske effekter. La Lars Kristian jobbe med oss som han vil. Da er det greit å klare å holde en del av humoren og ordspillene til pausen. Jeg må tilstå at noen ganger når vi synger så glemmer jeg å både følge med på dirigent og medsangere, og må bare lukke øynene og nyte musikken. Da kan det ha vært meg som plutselig ødela tempo eller kommunikasjon. *Løfter hånd*

Jeg digger å bo i barnehage. Så mye fint. Så mye oppbyggende. CD med musikk fra Sesam Stasjon og Huset med det rare i, et litt forvirrende kjøkken, spennende dorullkunst fra hender og hoder som ikke er formet av vår tids estetiske strømninger. Og når vi er inne på visuell kunst:

Lørdagskvelden etter at vi hadde lyttet til opptak av konserten og generelt bedrevet snikksnakk var ungdomsrommet under kirka åsted for en spennende arkitektonisk konkurranse. Jeg vil nå dvele ved denne tevlingen hvor et overambisiøst ragende spir måtte vike for en helhetlig vakkert, velformet, på flere plan symmetrisk palass. Vi trenger vel ikke minne hverandre på hva som skjedde med Babels tårn? (gikk jeg for langt nå?)

— dveler —

Jeg syns det var en herlig konsert. Jeg har ikke vært med så lenge, men kanskje det er min beste koropplevelse med koret. Det er jo ikke alt som går bra men da er det bare å rette opp, lære seg og forbedre til neste gang i Harstad. Jeg gleder meg og er kjempemotivert. Det er en god følelse. Smilefjes.

Takk også til Ragnhild som var en kjempegod lokalkontakt. I tillegg til alle ordninger, innkjøp og avtaler som en lokalkontakt må ordne skaffet hun også liggeunderlag og sovepose til undertegnede. Jeg husker jeg stod i leiligheten og tenkte: ”Den kofferten er det lite i… aha! Tannkost og –tube!”

Etter konserten vil det jo komme gode mennesker med varme ord og takk for musikken. Det er veldig godt å høre. Takk til dere. Det er da at jeg tar meg selv i å si ”Vi(jeg) er heldige.” Den frasen sier jeg ofte. Det er ikke det at det er feilt men det på en måte ikke helt riktig. Det jo ikke bare hell å være med i Via Vitae. Det er snarere lykke.

Via Vitae er et usedvanlig spennende prosjekt som utarter seg litt som en vei (som i navnet, hmm). Det er god vei å være på. Vi gjør noe vi alle er veldig glade i og vi gjør det sammen, som en himla bra gjeng. Jeg hiver meg på det som ble sagt: Jeg er takknemlig for at jeg får være med i dette koret og veldig glad i dere.

Takk for at du er med å rusler. Vi sees i Harstad.