Archive for ◊ november, 2004 ◊

Author: admin

• onsdag, november 10th, 2004

Skrevet av Kristina Dvergsdal

Utsikten fra barnehagen

Det å være med på en sånn helg gir meg et løft. Jeg føler at jeg er med på å gjøre noe viktig som gleder andre mennesker, samtidig som jeg selv for være med en helt fantastisk fin gjeng. Jeg kommer innenfor et kristent miljø som ikke er opptatt med å fortelle meg hva jeg skal tro, eller mene. Det er ingen som trenger å bestemme for andre, fordi de selv er sikre på hvem de er. Nå høres det ut som jeg snakker om en gjeng med perfekt utviklede mennesker, som vet akkurat hvem de er, og hva de vil i livet, men det tror jeg vi alle vet at det finnes ikke.

Vi gjør oss klar til konsert

For deg som ikke har vært med på en Via Vitae helg noen gang, virker dette kanskje en tanke gravalvorlig, men det kan jeg love deg at vi ikke er. Når vi i ikke har konsert ler vi gjerne til vi ligger og rister på gulvet. Jeg skal ikke påstå at alle spøkene våre er like voksne, men de er i alle fall morsomme. Vi ler sikkert mer enn folk flest gjør på en måned, på en sånn helg. Alle vet omrent hvor grensene til folk går, og slutter å tulle et godt stykke før noen føler seg såret. Jeg kan jo ikke si det sikkert. Jeg kan ikke si hva andre enn meg tenker, men jeg er føler meg veldig trygg på at det er sånn.

Rakel Bjarne!!

Jeg merket det fra dag en, at dette ble annerledes helg. Jeg ble møtt på flyplassen av foreldrene til to av Via Vitaes medlemmer, og de man kan kalle vertsfamilien for turen vår. Jeg hadde reist sammen med to andre, og vi ble alle tre tatt inn i varmen. Vi ble kjørt fra flyplassen, og fikk sove inne i huset. En slik gjestfrihet er ikke så ofte du møter, men disse menneskene de ville oss virkelig noe godt. Selv jeg som var ny og litt usikker på hvordan hele helgen kom til å bli, ble helt overgitt av denne ekte gleden etter å få være en del av en voksende gjeng med ungdom (unge voksne er vel noen av dere), som virkelig turte å være med på noe annerledes.

Svein Borge leker med en morsom leke

Jeg er jo en av de yngste medlemmene, og jeg merker selvfølgelig at de andre kjenner hverandre bedre, men jeg føler meg aldri utenfor.

Lars Kristian leker med Rakel Bjarne

Dette er ikke for å skryte, men det er et høyt nivå på stemmene i dette koret. Det er egentlig helt rart at det går så godt sammen, når vi bare møtes tre\fire ganger i året. Jeg er ikke akkurat en stort talent, har bare sunget i kor i to og et halvt år, og henger nok derfor litt etter. Den første kvelden vi øvde plagde dette meg litt, men det var ikke fordi de andre hadde sagt noe dumt, det var fordi jeg selv følte at jeg “sinket” koret. Kort etter dette forsto jeg at dette ikke var poenget med å være der. Vi vil selvfølgelig synge best mulig, det er vil vel alle kor, men det handler om noe mer også. Det handler om å gjøre noe man elsker. Om å være en del av et felleskap som synger fordi liker det så vanvittig godt.

Snart klar til konsert

Vi var bare ti stykker, men lyden den klang så godt og høyt. Vi synger jo sanger om Gud, kanskje det er det som gir oss en ekstra stemme, eller to? Jeg tror folk for en annen opplevelse når de hører på oss, en når de for eksempel hører på et voksent kirkekor. Ikke det at det er noe galt med kirkekor, for all del; denne forskjellen ligger ikke på prestasjon, men om engasjement. Vi står der akkurat slik vi er, og synger om Guds ord. Det rører litt ekstra når ungdommer gjør slike ting, fordi mennesker på vår alder er ofte mer opptatte av å vise seg fram, for de de selv er usikre.

Vi synger på et kjøpesenter på Moa

Via vitae står for et felleskap som gjør at alle kan være seg selv, og nettopp dette er det som skjer. Vi synger veldig fint, samtidig som vi fremstiller helt ekte. Uten masker. Jeg mener ikke at vi er bedre mennesker, vi er bare akkurat de vi er.